Tippemonopolet – den beste formen for kontrollert spilleglede

Siden 1940-tallet har Norsk Tipping hatt monopol på det norske markedet for pengespill. Det har siden da vært argumenter både for og i mot for om tippemonopolet skal bestå eller avvikles og nedenfor vil jeg argumentere for hvorfor Norsk Tipping burde ha monopol på det norske markedet.

I dag er det kun Norsk Tipping som får markedsføre seg i Norge. Hovedargumentet for dette har vært for å kontrollere markedsføringen og tilbudet av tjenester og for å begrense spilleavhengighet, men det finnes også andre sosialpolitiske og økonomiske grunner til å beholde tippemonopolet.

I en rapport gjort av Solberg-regjeringen i 2015 ble det undersøkt om hvordan tippemonopolet påvirket både sosialpolitisk og økonomisk sett. Det ble også undersøkt et eventuelt alternativ i form av en lisensmodell med mål å gi lisenser til utenlandske spillselskaper som skulle ønske å operere i det norske markedet. Lisensmodellen ble foreslått som et alternativ dersom myndighetene ikke skulle lykkes med å utestenge uregulerte aktører som finnes i dag.

Rapport: Tippemonopolet bør bestå

Rapporten som Solberg-regjeringen bestilte konkluderte med at tippemonopolet burde bestå. Sosialpolitisk vil monopol være det beste alternativet for å utestenge uregulerte aktører fra det norske pengespillmarkedet. På den måten vil omløpet av penger brukt på tipping og spill beholdes i Norge noe som vil telle positivt for den norske økonomien da overskudd skal beskattes og noe fordeles som støtte til kultur og idrett.

Med tippemonopolet vil det også bli tryggere for hver enkelte bruker å spille på nett ettersom Norsk Tipping er strengt regulert og bruker de nødvendige tiltakene for å holde høy standard på nettsikkerheten. Når det gjelder lisensmodellen viste rapporten at den vil kunne føre til at det blir flere pengespillbrukere enn det er i dag, i følge tall publisert av NorgesKasinoer.org. Rapporten viste at de reelle utfordringene ved å åpne for utenlandske spillselskaper kan løses ved god regulering og tilpasning til det norske markedet, men det vil være uvisst om selskapene vil finne kommersiell interesse av å lisensiere seg i det norske markedet og da vil ikke modellen fungere. En lisensmodell vil i tillegg kun fungere dersom myndighetene klarer å holde ulisensierte spillselskaper utestengt – og så lang har de ikke det.

I forhold til økonomisk kriminalitet vil et lisensiert pengespillmarked i Norge ha liten effekt på omfanget av økonomisk kriminalitet. Argumentet for at myndighetene ville fått mer kontroll over økonomisk kontroll ved en lisensmodell faller dermed bort.

Mer ansvarlig pengespillpolitikk

Det viktigste argumentet for å opprettholde et tippemonopol i Norge er likevel at det gir en mer ansvarlig pengespillpolitikk som holder spilleavhengigheten nede. Det er ikke mange år siden spillmaskiner ble fjernet fra dagligvarebutikkene i et tiltak for å få ned andelen spilleavhengige. Siden da har det blitt færre spilleavhengige og diskusjonen om å gjøre pengespillmarkedet større igjen gir derfor ikke mening. Det skal sies at utviklingen av Internett har gjort at markedet i dag ser annerledes ut enn det gjorde da, men en eventuell lisensmodell vil bli å gi etter for presset i stedet for å ta tak i problemet og utestenge de utenlandske selskapene totalt. En eventuell lisensmodell vil i tillegg kunne åpne opp for potensielt nye norske selskaper som vil utfordre Norsk Tipping. Dette kan gå ut over kvaliteten og kontrollen som tippemonopolet har i dag på markedsføringen i markedet og spillavhengigheten. En måte å unngå at de utenlandske selskapene kupper det norske markedet er å forby TV-reklamer for pengespill på norske TV-kanaler. Flere TV-kanaler i dag blir sendt ifra utlandet som er grunnen til at de blir vist på TV i Norge, men en endring i lovverket kan forhindre dette. Da vil tippemonopolet få en bedre sjanse til å overleve, kontrollere spillavhengighet og gi støtte til kultur og idrett.